Jeg gir meg ikke så lett

Denne bloggen er mitt lille forfattervindu mot verden. Her vil jeg fortelle meg hvordan det går med barnehistoriene mine, romanene mine og andre skriverier.
Jeg har fått en del avslag fra forlagene de siste årene, men det har gitt meg mer pågangsmot. Siden jeg skriver hele tiden, får jeg mer trening, og har lært meg evnen til å se på fortellingene mine "utenfra" som om jeg var en annen leser. Det har hjulpet meg til å rette opp en del feil og få bedre flyt i fortellingene.
Jeg snakket med Unni Lindell da hun hadde fast bord på caféen på det lille kjøpesenteret Rortunet  på Slemmestad. Hun var den gangen bare delvis kjent, hadde fått gitt ut noen småhistorier og en krimroman. Hun sa: Stå på og gi deg aldri!
Optimister gir seg jo ikke, selvfølgelig!
Bli med på ferden gjennom det berømte nåløyet. :-)

6 kommentarer

fritext

08.08.2010 kl.13:51

BRA! Ikke gi deg. Har man en aldri så liten forfatter i magen, klarer man ikke å la være å skrive, heller...tror jeg. Men får man avslag, er det nok best å la en "kyndig" se på det, og gi tips om hvor "problemet" ligger. Kan du legge meg til som venn? Jeg vil gjerne følge deg.

Ninaforfatter

08.08.2010 kl.14:32

fritext: Jeg har fått en del andre til å lese noe av det jeg har skrevet. En kjent barnebokforfatter har lest spøkelseshistoriene mine, samt at noen av disse er også lest opp for elever på barneskolen her jeg bor. Romanen min er også lest av andre.

Jeg frilanser innimellom for Eikerbladet og har fått veldig mange positive tilbakemeldinger.

Blir gjerne venn. :-)

fritext

08.08.2010 kl.18:15

Takk! Jeg har vært førskolelærer i mange år, så jeg har fått lest en del barnebøker for og sammen med barn. I tillegg har jeg lest mye sammen med egne barn, og det har gitt dem stor leseglede. Nå må bøkene konkurrere med så mange andre "kanaler".

Jeg har etterhvert blitt ganske god til å "se" hva som er ok og mindre ok bøker, FØR jeg låner den. En rask titt i boka er som regel nok. Man vet hva som trengs av bilder og tekst for barn på et visst alderstrinn, og ser kjapt hvordan bl.a. setningsoppbygningen er. Jeg har ofte måtta lese teksten annerledes (fritt omsatt, om man kan si det slik), rett og slett fordi den ikke har klart å "fange" barnas oppmerksomhet. Jeg er opptatt av at ikke alt skal være så "spennende" hele tiden, men man må kunne leve seg inn i det. Jeg har musikk/drama i min utdanning, og jeg bruker mye mimikk og gester når jeg formidler innholdet i bøkene. I tillegg er det fantastisk å jobbe videre med ei bok sammen med barna: Vi kan dramatisere deler av boka (først starte med å prøve ut rollen, hvordan denne personen beveger seg, oppfører seg), vi lager ofte lyder (enten med kroppen eller andre instrumenter), som får barna med inn i fortellingen på en ny måte. Etc. Jeg kan snakke meg helt bort, -dette var et lite glimt inn i hvordan jeg bruker ei bok sammen med barn (2-7 år).

Veldig ofte har jeg måttet "finne opp kruttet" selv, dvs. laga egne fortellinger som passer til det temaet vi jobber med. Etterhvert blir man så "durkdreven" på det, at man ikke trenger skrive fortellingen ned engang. Og det herligste er når barna selv er med å lage en story. Det ender som regel i en voldsom dramatisering av en ekstremt spennende fortelling! Barn er jo mestere i å fantasere!

Så stå på!

Ninaforfatter

09.08.2010 kl.11:41

fritext:Så fint svar, takk! Godt å høre at det er andre enn meg som må "forandre litt" på teksten når man leser for små barn. Det har jeg til og med måttet gjøre med noen Ole Brumm-bøker fra Ole Brumm-bokklubben....

Jeg er ofte på biblioteket og titter i barnebøker. Det er virkelig mye rart forlagene gir ut. Jeg har så lyst til å lage en liste over dårlige bøker, og sende de til disse forlagene og spørre om de faktisk har lest dem med et kritisk øye eller om bøkene er gitt ut bare fordi forfatteren er kjent.

Barna mine har de siste årene vært mest interessert i fakta-bøker (dyrelivet og verdensrommet er mest topp), også minstemann som nå er 7 år.

Mye av det de gjør i dagliglivet inspirer meg til å skrive, og mange småting havner i fortellingene mine. Bare "Mina og Marte"-serien jeg skriver er basert på min egen barndom.

:-)

fritext

09.08.2010 kl.14:02

Nå er barna mine 9, 10 og 11 år, -og det er morsomt å se hvor de har "landet" i bokverdenen. Faktisk forskjell på gutter og jenter (tror jeg), -guttene er kanskje litt mer fakta-orienterte, og jentene begynner på de "klissete" bøkene, he-he. På skolene rundt omkring er det stadig "leseprosjekter", regjeringen har beordret en del kunnskapsløft her, også. Men så gørrande kjedelig, sier minstemann hos meg. De fikk ikke velge bøker selv, læreren hadde selv valgt ut et visst antall bøker. Og hvis ikke noen faller i smak, øker det ikke akkurat leselysten! Skulle ønske det var mulig å få statsstøtte for forfattere, så de kunne komme ut i skolene, og lese for barna. Dèt tror jeg hadde gjort det kjekkere å lese. Noen ganger får man forfattere til bibliotekene, men altfor skjelden. Og så bare det for barna å kunne spørre selveste forfatteren om det h*n har skrevet, dèt må vel gi en push på leselysten.

Hvilken aldersgruppe skriver du mest for? Har du mulighet, så kom deg inn i klasserommene! Dèt må vel være den beste måten å reklamere på. Og så vet jeg at man kan gi ut bøker selv, betale selv for et visst antall, og så gå til bokhandlere, og be dem legge dem ut for salg.

Ninaforfatter

10.08.2010 kl.12:39

fritext: Hei igjen! :-)

De småfortellingene jeg har skrevet passer best for aldersgruppen 5 - 8 år. Jeg har noen idéer om historier for de litt større barna, men de er foreløpig på notatblokknivå... :-)

På skolen her nede har de også leseprosjekter, men elevene får selv bestemme hva de skal lese. 7. klasse-elevene skulle, ihvertfall i vinter, holde seg til en viss type bøker (litteratur, ikke faktabøker), men de valgte fortsatt selv. Biblioteket på skolen er bra og velfylt, og mine barn har stor glede av det.

Dette med å gi ut bøker selv, danne sitt eget forlag, har jeg tenkt på mange ganger. Jeg kjenner en som driver et trykkeri, så det skulle kunne la seg gjøre.

:-)

Skriv en ny kommentar

hits